Persisk santur av høy kvalitet NAS-202

• Stemming: G-skala
• Mål: 90 × 26,5 × 7 cm
• Nettovekt: 2,90 kg (variasjon 2,80–3,10 kg)
• Strenger: Messing og stål
• Treverk: Valnøtt
• 9 KHARAK (9 stoler)

Leveres med hardcase, ekstra strenger, to hammere og stemmenøkkel.

Om santuren

Santuren, som har en historie på rundt 3500 år, har navnet sitt fra ordet «Psanterin», som nevnes i Toraen. Den ble brukt av hebreerne og, med små variasjoner, i Egypt, Europa og Iran.

I Tyrkia begynte den å bli brukt på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, særlig av Santurî Ethem Bey og Ziya Santur (1862–1952).

En «klassisk dulcimer», vanligvis i form av en kasse av valnøtt og lignende eksotiske treslag, har mellom 72 og 160 strenger. Strengene spilles ved å slå på dem med små køller (zahme), også de laget av tre. Musikkinstrumenter som både er strenge- og slaginstrumenter, kalles kordofoner. Instrumentet ligner kanunen i formen.

Santuren har vært brukt i osmansk musikk i mange år og har siden oldtiden vært godt etablert i mange europeiske og asiatiske land. I Tyrkia forble den imidlertid et nisjeinstrument, fordi den manglet et solid fundament i det tyrkiske musikksystemet. Etter begynnelsen av det tjuende århundret fikk instrumentet fornyet interesse, men den forble begrenset.

I motsetning til kanunen er begge sidene av kroppen trapesformede. Den persiske santuren består av grupper på tre strenger spent over en trapesformet trekasse. Antallet strengegrupper økte gradvis over tid, noe som utvidet instrumentets toneomfang. Strengene deles i to eller tre grupper av stolene som er plassert på klangbunnen.

Santuren spilles ved å slå små hammere med gummitupper mot strengene.

I middelalderen var den persiske santuren svært utbredt i Iran. Historikere er enige om at instrumentet spredte seg fra Iran til alle land i øst og vest. Ser man bort fra den kinesiske yangqin, er alle instrumenter av «santur»-typen som ble brukt i middelalderen og senere, trapesformede.